|
Selous nasjonalpark, en opplevelsesrik svipptur inn i dyrenes paradis
10. august 2006 -
I forbindelse med besøket i Selous nasjonalpark så har vi skrevet to forsideblogger,
men føler vel nå at det fortjener litt mer fokus. Etter å ha fått besøket litt på avstand så ønsker vi å fortelle mer om hva vi opplevde i denne parken, som blir beskrevet som
en av verdens største
nasjonalparker. For å gi et lite inntrykk av størrelsen på parken så er den
45.000 kvadratkilometer, mye større enn Sør og Nord Trøndelag fylke til sammen (41000 km2).
I motsetning til de fleste nasjonalparker i
Afrika så er det kun 12 prosent av parken som er åpen for publikum. Deler av
parken er allokert private jaktområder hvor det er mulighet for for private
firmaer å leie jaktkonsesjoner. Det er økende etterspørsel blant de rikeste av
de rike å dra på jakt i Afrika og Selous må vel være noe av det beste på det
markedet. Hvis du har økonomi til å tåle en faktura på et par
hundre tusen kroner for å felle et spennende dyreslag, hvorfor ikke? Har du
samlertrang i tillegg til "killer instinkt" kan du ved å bla opp et par hundre
tusen til, få trofeet med deg hjem. Dette er som sagt ikke
for en vanlig lønnsmottaker, sjøl ikke i det spennende skatteparadiset Norge.
Selous har over en million store pattedyr med blant annet 65.000 elefanter. Den
største ansamling elefanter i noen park i hele Afrika. Når vi besøkte Selous så
var det giraffen som var mest visuell for oss i de områdene vi besøkte, og det
har kanskje en sammenheng med at giraffen er Tanzanias nasjonaldyr og skyter du
en giraff risikerer du veldig strenge straffer. At vi, under vårt korte opphold
så et par hundre giraffer er ikke å ta i for mye.
I likhet med elefanten, så er Selous det stedet i Afrika hvor du har de største
konstellasjonene av leopard, bøffel, villhunder og løver. Vi fikk dessverre ikke
sett noe til verken villhunder eller leopard, så vi er fortsatt på søken etter
disse dyreslagene på vår ferd mot nord. Eller er det slik at jeg må vente på
Jens for å få dette i boks?
Hvis pattedyrene ikke er tilfredsstillende nok, så har også Selous registrert
over 440 forskjellige fuglearter. Så går du med en liten ornitolog i magen, så
er dette absolutt stedet for deg. Dyrelivet i parken må kunne sies å leve i
paradiset, da vannproblemet er et ikke eksisterende tema her. Det er nok
vannkilder og parken blir delt i to av den mektige Rufiji elven. Pålitelig
nedbør, bekker og vannfall sørger for at dette er et eldorado for dyrelivet i
nasjonalparken.
Uheldigvis for min reisekompis, så var ikke reiselederen i topp slag da vi
reiste inn I Selous og der må jeg bare ta selvkritikk. Jeg skal nå sørge for å
bruke både antibakterielle våtservietter, vaske hendene oftere og være mer
kritisk til inntak av frukt og grønt uten å vaske det først. Likeledes bruke
noen tørk ekstra ved toalettbesøk.
Nå var det ikke bare Rune som var bekymret for min fysiske og mentale
helsetilstand denne dagen, da vi i søken etter campen vår kjørte innom en
av luksus lodgene for å få råd og veiledning. Sjefen på stedet, Dave (opprinnelig
dansk) fikk høre et forferdelig spetakkel i og rundt mageregionen min som fikk
han i godviljemodus. Personlig så har jeg vel aldri blitt flau av generell
romling i magen, men dette var riktig ille. Hadde du bedt en gravid kvinne
drikke en kopp kausisk soda, ville du ikke kommet i nærheten av det innvollene
mine klarte å stelle i stand denne formiddagen. Dave satte to fingre i kjeften
og i løpet av et par minutter sto det en hvitkledd kelner med to store
sandwicher og coca cola på bordet foran oss.
Etter å ha takket og bukket for gratis mat og drikke, kjørte vi etter
veibeskrivelsene vi fikk, i leting etter vår økonomiklasse camp. Det virket litt
surrealistisk med alle dyrene som løp ved siden av Betsy. Noen ganger like foran
kufangeren som om de ikke riktig visste om de var redde eller bare skulle leke.
Galopperende giraffer er et utrolig vakkert syn og jeg angrer innbitt at
videokameraet ble liggende urørt under besøket i Selous. Tenk hvor vakkert dette
kunne ha vært fremstilt i sort hvitt og fine farger på TVen. Impala antilopen er
ikke mindre grasiøse i bevegelsene de heller, spesielt når de legger inn disse
himmelhøye hoppene. Vi så masse vortesvin som løp som gale bortover savannen med
den karakteristiske halen som står som en pinne rett i været. Jøss, så bra dette
var. Som jeg nevnte innledningsvis, så må alle inntrykkene få tid til å senke
seg før en innser hva en har vært med på.
De første rovdyrene vi så var et par sjakaler som var på en tidlig kveldsrunde.
Noen kilometer lengre frem så var det et løvepar som lå og ladet opp før nattens
arbeidsøkt. Vi hadde nok ikke fått øye på de to kattedyrene hadde det ikke vært
for at det sto en safari jeep der allerede. Løvene lå i et uttørret elveleie og
var ikke så veldig PR kåte av seg. Hannløven vred på seg ved et par anledninger
slik at vi fikk bilder av øynene, men det var dårlig lysforhold og sikten ned
til elveleiet var heller ikke den beste (bildet ovenfor - Klikk for å få det
større).
Vi fortsatte å lete etter campen vår og måtte kjøre innom nok en luksuslodge for
å spørre om veien. Der fikk vi en god og morsom forklaring som gjorde at vi fant
den godt skjulte steinblokka som viste retningen til Lake Tagalala Public
Campsite. Det begynte å
bli sent på ettermiddagen så det var på tide at vi fant et veiskilt som viste at
vi var på rett vei. Det som irriterte oss noen kilometer lengre frem i tid, var
at vi følte oss lurt. Vi fant ikke campen! Etter å kjørt gjennom området tre
ganger og forsøkt alle veiene måtte vi bare slå leir ute på savannen. Vi fant et
passende sted under et tre med god utsikt til alle kanter. Rune hadde ikke så
veldig god magefølelse, men hva kunne vi gjøre da?
Etter å ha rigget opp utstyret og teltet var godt plantet i den afrikanske jorda
måtte vi jo ha litt magefyll. Jeg gjorde i stand grillen, da vi hadde et par
saftige svinekoteletter i fryseren. Rune så spørrende på meg og sa at kanskje vi
heller bare skulle spise noe brødmat. Kunne det ikke komme noen ubudne gjester
som også behøvde litt magefyll hvis vi fylte luften rundt oss med stekeos. Er
det ikke farlig det da?
På en måte så hadde jo Rune rett, det er en risiko forbundet med å steke i
villmarka, men hvis det er noen rovdyr som hadde vært interessert i enten hvitt
kjøtt eller halvfrosne svinekoteletter, så hadde de vært her allerede. Enten så
ligger de å betrakter oss og venter på et passende øyeblikk, eller så er vi
observert og funnet uinteressante. I det jeg nevner dette får jeg (Grisekjøttet vårt hadde vel vært på grillen i
3 minutter da jeg fikk) øye på en ensom hyene i halvmørket. Jeg tar frem
spotlighten og lyser på den slik at Rune også får sett. Jeg er ikke sikker, men
jeg tror ikke Rune ble like fascinert som meg av dette småhaltende
kveldsbesøket. Dessverre så feiler jeg fullstendig i forsøket med å få
avfotografert hyenen, da jeg mangler popup blitz. Først så måtte jeg lete etter
blitzen, deretter lete etter batteri og da jeg hadde alt klart var hyenen
forsvunnet i mørket. Neste gang jeg griller i bushen skal alt dette være ordnet
på forhånd, det har jeg lært.
En halvtime etter at vi hadde gått til køys kom hyenen tilbake og snoket. Jeg
gjorde meg synlig i teltåpningen og den forlot oss for andre gang. Siste gang
den kom på besøk den natten, da sov jeg. Rune var lys våken! Dyret hadde funnet
en plastpose med søppel som vi hadde glemt under bilen og Rune ble vekket av
noen gnagelyder. Han fortalte at det hørtes ut som det var bein som ble "skrapet
rene". " Han var også bekymret for reiselederen og lurte fælt på om det var en
løve som hadde dratt med seg byttet og satt like utenfor teltåpningen hans og
spiste.
Rune forsøkte å få
kontakt med meg i bilen og sendte meg en sms hvor det sto "Hva er det som spiser
utenfor teltet her?"... Jeg hørte ikke telefonmeldingen fra Rune og i følge
han selv så ble det ikke rare sovingen på han etter dette. Det viste seg dagen
etter at den spiste på isoporplaten som kotelettene var pakket inn. Vi trodde vi
hadde samlet all søppel og matrester og lagt det inn i bilen, men denne var
glemt...
Dagen etter hadde vi bestemt oss for å forsøke å ta noen bilder av alle
flodhestene og krokodillene vi så nede ved vannkanten kvelden i forveien, men
krokodillene var umulige å nærme seg før de skvatt ut i vannet. Flodhestene
ville helst bare ligge på dypt vann å døse på morrakvisten. Så der måtte vi
initiere litt bevegelse sjøl. Jeg gikk ut av bilen og ned til elvebredden, da
ble det liv i disse gigantiske fleskbergene! Naturlig nok så oppfattet de
meg som en trussel på deres morgenhvil og ville så absolutt ikke ha meg nede
ved DERES bredd. En av hestene reiser seg opp på alle fire og begynner å løpe
mot meg på dypt vann. Den stopper etter noen meter, men jeg tar hintet. I løpet
av brøkdelen av et sekund så har jeg skutt et par bilder, snudd på hælen og var
godt og trygt inne i Betsy. De som kjenner meg hjemme i Norge ville ha blitt
imponert over hastigheten som fortsatt bor i denne halvgamle, men veltrente
kroppen.
Det siste adrenalinkicket til team cape2cape denne dagen var et møte med
familien Tembo (elefant på swahili) på vei ut av vårt campområde. En liten elefantfamilie, mor, far
og to små unger. Den minste av de må bare ha vært et par tre måneder gammel. Vi
kjørte ut av området på samme vei som vi kom inn, men noen hadde drevet "hærverk" med
veitraseen vår. Et stort tre var knekt i to og sperret veien. Teorien var at mor
og far Tembo hadde felt treet og var i gang med å høste av "skadene". I og med
at de hadde to små unger i selskapet sitt gjorde at elefantfar var lite
interessert i å slippe oss forbi. For oss var det umulig å finne en omkjøring,
så enten måtte vi vente til at familien var forsvunnet eller vi måtte bare
forsøke å snike oss forbi. Vi valgte det siste. Når vi sneglet oss mot den
brukne trestammen så gjorde elefantoksen et par skinnangrep mot bilen. Den løp
mot oss et par ganger med hodet opp, ørene rett ut og stoppet etter noen meter og gikk
tilbake for å beskytte avkommet sitt. Jeg valgte et øyeblikk hvor den var vendt
bort fra bilen et øyeblikk og lirket bilen i gir og lot det stå til. Vi behøvde
ikke mange meter før vi hadde klar vei, men det må innrømmes at det ikke var en
ideell situasjon. Spesielt med en førstereis ombord. Alle dyr er uforutsigbare,
så for å si at en har full kontroll i konfrontasjon og nærkontakt med dyr, vil være
å lyve.
Når en ser alle disse episodene under ett, så hadde vi både spennende, morsomme og
nervepirrende opplevelser i Selous. Hvis jeg skal velge meg en park å dra
tilbake til,
så ligger Selous foreløpig på topp. Hva som skjer med denne "ti på topp" listen
når Afrika er ferdig fordøyd vet en jo aldri, men allerede nå frister Selous til
et nytt besøk. Jeg tror også Rune har lyst tilbake, men da
mest sannsynlig på en av luksus lodgene og under litt mer befolkede omgivelser.
(red anmrk: Dette er en påstand han ikke er helt enig i, men siden jeg er
redaktør skriver jeg det som jeg føler er korrekt :-)
|
