|
Et annerledes telt liv for en lut fattig playboy!
28. mai 2006 -
Jeg befant meg så langt fra mitt virkelig liv og så hinsides campingliv,
bålbrenning og sosialt landsbyliv som det var mulig å komme. Når sant skal sies
så har det vært en opplevelse å se dette slottet, eller palasset som det så
riktig heter. Trond Kolstad fra Trondheim eier to hoteller i Bulawayo sammen med
Basit og inviterte meg til å bo i deres hjem den tiden jeg besøkte Bulawayo. Nå
trodde Trond kanskje at det ble et par døgn, men det ble nærmere en uke.
Tiden ble fordrevet med computerarbeid, eller hobby om du vil. Ajourføre
intervjuer, rydde i bilen, reparere bilen, vaske bilen... I tillegg har jeg
utøvet den eneste kunsten som jeg behersker, nemlig fotografering. Prøvet og
feilet, skutt og ladet, skutt og ladet... og jeg lærer noe nytt hver dag. Når
jeg i tillegg har hatt flere tusen kvadratmeter for meg sjøl i nesten en uke, så
kommer du litt utav de daglige rutinene og bevegelsene. Jeg er jo vant til å gå
krokrygget om morgenen når jeg skal hente melk til kaffen min, åle meg ned av
køyen og smyge meg opp igjen. Ikke i fare for å vekke noen som ligger sammen med
meg der oppe, nei da, men for i det hele tatt å navigere meg rundt i Betsy.
I dette palasset kunne en voksen hanngiraff gått med stylter og ennå hatt et
stykke igjen før han nådde taket. Du blir slått av hvor gjennomført alt er og en
interiørarkitekt med sansen for glamour og indisk skjønnhet ville kunne gått i
bakken av beundring. Du finner monogrammet TP (Trondheim Palace) i alle krinker
og kroker, en morgen da jeg skulle ut i buskene for å late vannet (slapp av
Trond, ironi dette) så slengte jeg på meg badekåpen som hengte på badedøren og
der sto det, som den naturligste ting i verden, Trondheim Palace skrevet i sort
og sølv.
Inngangspartiet er så storslått at en skulle tro det var Robert Mugabe som hadde
boltret seg i vel fortjente skattedollar. Nå fikk jeg vite at det var
fundamentet for en brønn og at det var en vanntank innebygd i denne "frihetsbuen"...
Derfor ikke en replika av lykkens portal på den gamle bybroen i Trondheim vil
jeg formode.
Betsy fikk ikke gleden av å kjøre gjennom denne porten, da hun var for høy.
Hvilket jeg formoder er nøye planlagt av arkitektene, på et sted hvor
vareleveransene skjer med limousin service. Når du kommer innenfor porten blir
du møtt av et parkanlegg som ville gjort ære på hvilken som helst gresk hersker.
Parkanlegget har ikke mindre enn 34 statuer av halvnakne greske gudinner, og det
er egentlig blant alle disse kvinnene jeg burde ha parkert Betsy og meg selv.
Det hadde vi (jeg) likt! Jeg kan ellers nevne noe som ville ha imponert finar
folk enn meg sjøl; Et svømmebasseng med løve og solgud fontener, over tyve
løvehoder spytter friskt rent vann i bassenget. Paviljonger, terasser og
sittegrupper i så mange varianter at de ikke lar seg telle.
Størrelsen på tomten vites ikke, men hadde jeg hatt tid ville jeg ha skrittet
opp (jeg var jo her kun en uke). Alle rommene har private baderom med dusj og
badekar, noe som kom godt med for en skitten campingturist. Jeg måtte bløtlegges
flere ganger, dusje, bløtlegges og dusje igjen. Når jeg gikk inn i
dusjkabinettet så jeg opp mot noe som må være verdens største dusjspreder, den
var på størrelse med et norsk innkjøring forbudt skilt. Når en sto der og
formelig følte at skitlagene skrellet av kroppen og forsvant ned igjennom
sluken, så var det godt å tenke på at vannet kom fra eiendommens egne (to)
brønnhull. Å beskrive dette stedet for meg, vil være å gjøre urett på
arkitekten(e). Jeg har ikke eksamen artium engang, så ta alt det du leser med en
klype ufaglært luktesalt.
For min egen del, så er jeg litt annerledes enn folk flest, og liker det enkelt,
litt småskittent og trangt, men smart trangt. Uansett mine sære verdier i sånn
måte, denne opplevelsen ville jeg ikke gått glipp av. Jeg vil få lov å takke
Trond og Basit så mye for å ha latt denne fotojournalisten få fritt spillerom og
møte en verden så vidt forskjellig fra min egen.
|
