|
Fire måneder gikk det før jeg ble ranet, sabotert og snytt!
28. mai 2006 -
Så skjedde det som bare måtte skje! Jeg hadde selvsagt ingen forhåpninger om å
komme meg gjennom et trøblete kontinent uten trøbbel, men hadde håpet å
utsette det litt til. Lørdag formiddag, midt i Bulawayo sentrum og foran
hotellet til Basit og Trond Kolstad fra Trondheim, der parkerte jeg Betsy i håp
om at det skulle være oversiktlig og noenlunde trygt. Jaggu var det ikke en
liten kriger som hadde brutt opp døra på Betsy og forsynt seg, beskjedent, men
dog ikke under noen omstendighet med samtykke fra bilens eier.
Det var egentlig hell i uhell og maks uflaks med tanke på at alarmen er satt
midlertidig ute av drift på grunn av brann i noen ledninger. Dette skulle fikses
i Bulawayo, men rakk det altså ikke. Nå funker alarmen på passasjer døra, så
hvor suveren var ikke Severin tyv denne lørdagen du!
Før ranet så kjørte Mattew og jeg rundt i byen å lette etter en minibank, men så
med en gang at køene var like lange som dagen i forveien. Det var weekend og det
var månedsslutt, så lønn har kommet på kontoene og disse pengene måtte jo brukes
nå! Noen lokale "gærninger" hadde jeg da i lommeboken, men ikke nok til å få
fylt opp dieseltanken. Så vi valgte å dra et sted hvor jeg kunne få meg en
matbit. Det var da jeg hørte en taktfast rytmisk lyd et eller annet sted fra
Betsy og stakk hodet ut av ruta og lyttet. Jo da, dekket lakk noe så infernalsk.
Nå har vi hatt lekkasje i over en måneds tid, pluss denne stygge riften som jeg
fikk på en eller annen stein ute i bushen, så det måtte jo gi etter til slutt,
tenkte jeg!
Men pokker'n, det var jo feil dekk! Problemdekket var jo på motsatt side bak!
Lekkasjen var hørbar, så vi måtte finne et verksted og det kjapt. Vi kjørte noen
kvartaler før vi så noen håndmalte skilt med logoer fra både Goodyear og
Michelin, så her kunne de sikkert hjelpe. Litt snuskete sted, men de virket
hyggelige nok. Etter nærmere inspeksjon av Problemdekk II, så fikk vi se at det
ikke var noen vanlig punktering og at dette kunne slettes ikke belastes
dekkprodusenten. Vi hadde regelrett blitt stukket med kniv eller spydlignende
gjenstand, så dette var regelrett sabotasje, fantestreker eller rett og slett
rasisme.
Begge dekkene har nå akutt behov for medisinering og profesjonell hjelp, så la
oss håpe at de fire vi nå kjører på holder til de andre to er friskmeldte. Vi
valgte å ta av begge dekkene og gutta på det "skumle" verkstedet sto på som bare
det. Når jobben var gjort, så var jeg skeptisk på om jeg hadde penger nok, i
utgangspunktet så skulle det være nok til et frokostsmørbrød, men hva ville
disse guttene finne på? Som jeg fryktet, de utnyttet situasjonen maksimalt og
forlangte to millioner zim dollar!!! Vel, vi hadde ikke det! De var heller ikke
villig til å godta US Dollar, så vi sto der å spekulerte... Skulle vi ringe Dr
Rehmann? Nei, det fikk vente. I mellomtiden så hadde Mkuleko Hikwas bror
(Mkuleko er en god venn fra FN tiden i Johannesburg) ringt og ville møte oss i
byen, så han ble faktisk redningen.
Vi lånte halvannen million, da vi i løpet av en halvtime hadde fått redusert
prisen med en fjerdedel. Han kom også også til unnsetning med veksling av
penger, så jeg fikk vekslet inn 200 US Dollar i en tung plastsekk med lokale
penger. Du verden hvilken følelse det var, den var ny! Nå skulle jeg hatt en
safe i Betsy, å ha de liggende i en brukt handlepose i midtgangen på Betsy
virket så illegalt. Vel, det får bli en annen gang, nå måtte jeg få meg litt
mat. Bror til Mkuleko hadde med tre barn, så da var vi plutselig et selskap på
seks som jeg måtte invitere med på kafe. Begynner jeg å bli gnien? Jeg må
innrømme at tanken har slått meg ved flere anledninger og slo i meg som en
ørefik da jeg kjørte mot hotellet og tenkte på regningen som skulle komme.
Vi parkerte foran hotell resepsjonen og gikk rundt hjørnet på utekafeen som
hørte til Selbourne Hotel, som igjen tilhørte Basit og Trond. Jeg liker ikke å
forlate bilen uten å ha oppsyn, men tenkte ikke noe på det da denne byen virket
så beroligende på mine alarmklokker. Vi satt der kanskje i tre kvarter før vi
dro tilbake til bilen og da vi rundet hjørnet våknet alarmklokken i meg igjen da
vi så en veske ligge under bilen. Ikke hvilken som helst veske heller, den var
min! Hvordan var den havnet der mon tro? Når jeg skulle låse opp døren ringte
klokke nummer to, låsen var litt skadet, men nøkkelen gikk inn. Jeg hadde
egentlig ikke behøvd å låse opp, da noen allerede hadde det gjort det for meg.
Klokke nummer tre, fire og fem ringte...
Vi satte oss inn og tok et raskt overblikk, ikke noe tegn til innbrudd her! Ikke
noe hærverk og alt så ut til å være på plass. Hadde han bare tatt ut vesken,
sett at det var skolesaker og kastet den fra seg og løpt avgårde? Vel, så jeg
lot meg se! (en grammatisk vridning av setningen; la meg nå se!) Den gamle
plastposen med over et kilo med pengesedler! Jo, den lå der, henslengt som en
pose med søppel. Vi forsto faktisk ingenting! Skal vi se, lommebøker, førerkort,
pass, kredittkorthefter, mobiltelefoner, gps, stereo, fotoapparat hmmmm alt var
tilstede.... Vent litt, hvor var kameravesken med US Dollar? DEN var borte, men
den var det jo ikke mye penger igjen. Jeg vekslet nettopp inn 200 dollar og så
hadde jeg noen hundre dollar fordelt i to lommebøker i skapet over
sjåførplassen.
Det så faktisk ut som om det var mye dollar, da det var ca 50 dollar i 1 dollar
sedler i den vesken, så han må ha fått dollartegnet rett i solar'n, sett seg
fornøyd og løpt som en gal. Oyy hvilken dag, og sjøl om det var hektisk en
stund, så roet vi oss ned og innså at det kunne vært så mye verre. Veldig mye
værre. Nå måtte jeg få fikset det elektriske å det noe svint... Hadde alarmen på
førerdøra vært i orden så hadde det kanskje ikke skjedd, i hvert fall så ville
folket i hotell resepsjonen blitt alarmert og sett hva som var i ferd med å
skje. Nei, takke meg til landsbygda, bylivet har jeg nevnt ved tidligere
anledninger at jeg ikke er så glad i, er nok blitt litt avurbanisert på mine
gamle dager.
|
