|
På besøk i Himba folkets rike
30. april 2006 -
Himbafolket, en av de lokale stammene i Namibia karakteriseres best ved
kvinnenes kroppsmaling (kraftig mørkerødt fargestoff), i tillegg til de særegne
hårfrisyrene. Vi besøkte noen bosettinger i Epupa område som ligger kloss opp
til grensen til Angola. 15 mil med dårlige, nesten ufremkommelige grusveier fra
nærmeste by, og en skulle tro at det var minimalt med turister å finne her oppe,
men nei da! Ikke det at det kunne sammenlignes med Munch museet den gang det var
malerier der, men et og annet blekansikt (som ikke var nybygger eller settler)
kunne en faktisk møte på. Den kraftige nedbørsmengden som har ført til flom så
mange steder i Namibia i 2006 har ødelagt mye av veinettet og det er helt
nødvendig å ha et kjøretøy som har bakkeklaring og firehjulsdrift.
Det er flere internasjonale organisasjoner som forsøker å hjelpe Himbaene til å
ta vare på denne kulturen, som er i ferd med å forsvinne. Det er lansert
organiserte turistbesøk i landsbyene og etablert mange skoler i området. Mange
små bosettinger er blitt oppmerksom på at tursimen faktisk kan være en
inntektskilde og åpner dørene når gavene er store nok og guiden er kjent. Vi
ønsket også å se og oppleve Himbaene på nært hold og kjøpte ris, maismel, sukker
og kaffe for en liten hundrelapp som inngangsbillett for å redde kulturarven.
Hva er i ferd med å skje?
Spørsmålet er bare, er dette måten å gjøre det på? Jovisst, mat er en
livsnødvendighet og vi ønsker ingen den urett det er å sulte. Det er bare det at
de sulter ikke! Turistene tar ikke bare med maismel, kaffe og sukker, de kommer
også med andre goder, sukkertøy, kjeks, brød, brus etc. Så spør himbaene om
penger; moneey??? Hva skal de nå med penger da? Det finnes jo ikke butikker her,
alt er jo naturalhusholdning? Jo, de kan kjøpe røyk, alkohol, batteriradio og
klær... So, give me moneey! ...and sweets! Nei, vet du hva, vi kan jo ikke gi
dere penger til å kjøpe ting, da forsvinner jo kulturarven "deres".
Når vi turistene kommer så ønsker ikke vi å høre musikk fra en transistor radio
i bakgrunnen og vi ønsker IKKE at dere skal gå i t-skjorter hvor det står NIKE
på brystet eller Ronaldo på ryggen. Dere skal gå halvnakne, det er nå en gang
slik dere har gått, så det må dere fortsette med!!!
Hånd i hånd med en kommersiell verden
Namibia er et moderne og mange steder til dels "vestlig" land, med all den
kommersielle innflytelse og markedsorienterte fristelsene det innebærer. Unge
mennesker (også himbaene) ønsker veldig gjerne å være med på denne karusellen og
hvor interessant eller enkelt er det da å leve som tradisjonell himba? Himbaene
har en kultur fri for elektrisitet, vestlige klær og vestlige hygiensike
skikker, og å kombinere dette med utdanning, jobb og integrering med de "finere
damene" i vestlige strøk, det er nesten umulig.
Tradisjoner
Himbaenes liv er spunnet rundt et livsgrunnlag bestående av kveg, geit og får.
Tradisjonene både når det gjelder kvinnenes plikter, gifteritualer og andre
tradisjoner får den vestlige verden til å riste på hodet og rynke på nesen sin.
En himba kan plukke ut sin tilkomne hustru når hun er tre år gammel, betale to
kyr for henne og vente til hun blir ordentlig voksen (13 år gammel) før han
henter henne "hjem". Kvinnene skal aldri vaske seg, og når de er nødt til å
vaske intime deler, så skal det gjøres med melk, aldri med vann. Himbaene lever
og ånder for melk fra kyr og geit, men når kvinnene har menstruasjon, da får de
ikke drikke melk.
Så det er ikke bare å gå på skole eller jobb, komme hjem fra arbeid klokken 17,
ta av seg klærne og male på farge, flette håret i en blanding av kumøkk og
plantefarger og følge tradisjonene. Er det kanskje vi i den "vestlige verden"
som ønsker å opprettholde kulturen for enhver pris, det er jo ikke vi som må gå
tre kilometer for å hente vann, 10 kilometer for å gå på skolen, gå sulten flere
dager i strekk, eller noe så enkelt som en helsetjeneste som er tilgjengelig og
fungerer.
Vi står overfor et dilemma her og jeg har ikke noe svar på det, annet enn at jeg
synes et hvert menneske fortjener å få tilgang til vann, sanitæranlegg,
elektrisitet, utdanning og trygg helse. Gir vi himbaene dette, vil turistene
etter hvert slutte å oppsøke Epupa distriktet, da vil de nok synes det har blitt
for "moderne" der oppe.
De eldre himbaene og kanskje aller helst mennene ønsker nok å bevare
tradisjonene, men vi må tenke på ungdommen, hva ønsker de? De vestlige private
organisasjonene og misjonstantene har bygget skoler til barna og da går det ikke
lenge før de blir klar over hvor elementære forhold foreldrene har levd under.
Hvis de fikk velge, tror vi de hadde takket nei til et enklere levesett? Hadde vi installert strøm og gitt de en kokeplate, ja da hadde matlaging blitt
enklere, men ikke så morsomt for en europeisk turist å vise til de misunnelige
kollegene hjemme. - "Se, jeg tok noen bilder av denne søte familien som levde
under de kummerlige forholdene, er det ikke vakkert?"
Himbane lever slik i dag som de levde i for hundre år siden, skal vi gi dem
mulighet for utdanning og utvikling eller skal vi forsøke å bevare de eksotiske
tradisjonelle bosettingene og fortsette å kjøpe ris, kaffe og sukker slik at vi
kan få de fine fotografiene?
Jeg lar spørsmålene har henge der, mitt hode er ikke til for å analysere dette
noe videre. Oppholdet i dette avsides område i Namibia skapte voldsomme inntrykk
og det får en til å tenke. Men for all del, jeg lar folk med utdanning få lov å
analysere.
Noen bilder fra et
besøk i himba land
|
