|
Jeg savner Sør Afrika allerede!!!
13. Mars 2006 -
Jeg sier ikke at det er noe galt med Namibia, men sitter her inne i Betys og
tenker litt tilbake på tiden i Sør Afrika. De som kjenner meg, vet at jeg ikke
er spesielt emosjonell av natur, sjøl om jeg kan presse frem en tåre hvis
Rosenborg taper en tidlig cuprunde kamp. Emosjonell eller ikke, det var en liten
tåre som piplet frem i all beskjedenhet der jeg sto å gestikulerte og pratet med
de hyggelige tollerne ved grensen Vioolsdrif ut av Sør Afrika. Praten i seg selv
var ikke nok til å få meg rørt, men måten det skjedde på gjorde noe med meg.
Smilene i ansiktene deres, måten de lyttet på og evnen til å se glad og fornøyd
ut uansett hvor elendig livet deres egentlig er. Det er så karakteristisk med
alle de jeg har møtt der nede og tankene mine falt vel da naturlig på alle
vennene som har betydd så mye for meg, alle opplevelsene som jeg har vært så
heldig å få med meg, stedene jeg har besøkt og hvor glad jeg egentlig har blitt
i denne for meg, nye nasjonen.
DET er jeg sikker på at jeg vil savne, og sjøl om det å forlate Norge og familie
og venner der oppe heller ikke er så veldig enkelt, så vet jeg at de fleste jeg
kjenner der hjemme har det rimelig greit og lever et godt liv. Da er det litt
annerledes med dem jeg har blitt kjent med i Sør Afrika. I tillegg er det ikke
enkelt bare å rive opp et rimelig godt liv, en god jobb hos OCHA og SAHIMS og et
fantastisk arbeidsmiljø med mange gode kolleger. Hvis mine nærmeste
arbeidskolleger hadde lest dette så er jeg sikker på at de hadde tatt det med en
klype salt, men det får så være. Det har ikke bare vært enkle dager på jobben,
da du skal være ganske strømlinjeformet i tankene dine når du jobber i et FN
miljø ved Idion eller som jeg ynder å kalle det nå, ”Det kvite hus”. Det var en
navnekonkurranse i Desember og jeg kom med forslaget ”Det hvite hus” da jeg
synes det er en unaturlig overvekt av hvite forståsegpåere fra Europa og Amerika
som har en temmelig komfortabel tilværelse i dette internasjonale miljøet og er
kommet til Afrika for å frelse kontinentet. Dette er politikk og jeg skal ikke
utbrodere så veldig mye hva jeg tenker om dette, bare det at jeg synes å kjenne
at eksotiske duften falmer en smule (jeg sa ikke at det stinker!!!).
Jeg er også rammet av akutt sløse mani og det er en diagnose jeg har hatt i
flere år, for ikke å si tiår. Det er nå tvingende nødvendig for meg å få
behandlet denne sykdommen, da jeg må lære å ikke bruke penger på unyttige ting,
slutte å gi tips, lære å gå forbi butikker som selger noe som enten lukter eller
smaker godt, ignorere elektroniske duppeditter, ignorere de innbydende skiltene
som forteller at her har de Cafe Latte eller en god saftig biff og peppersaus
til de gunstigste priser. Slutte å invitere kreti og pleti på festlig lag, la
være å gå ut på lørdagskveldene og spise maten hjemme. Jeg synes å høre Leif
Christian akkurat nå, hva er da vitsen i å leve når du må gjennomgå noe slikt???
Vel, jeg bør kanskje søke råd over kjølen, svenskene er jo så flinke til å leve
sparsomt når de ferierer i Norge (beklager Jenny). Jeg skulle faktisk ha
invitert med en regnskapsfører som kunne hatt skikkelig orden på økonomien så er
jeg sikker på at turen vært satt opp med retur.
En ting jeg kan garantere for mine venner der nede i Sør Afrika, er at hvis
denne reisen kommer vel i havn, så vil jeg og Betsy være tilbake i 2009 for å
forberede oss til Verdensmesterskapet i fotball som starter sommeren 2010. Jeg
må jo bare tilbake for å se hvordan mine onkelbarn har det, hvor høye de har
blitt og om foreldrene er gift og med hvem. Som gode venner på Feiring ved Mjøsa
skrev til meg så var sikkert barna flyttet hjemmefra og at jeg kunne besøke de
på gamlehjemmet når jeg kom tilbake til Norge.
Jeg sier; bare slapp av. Vi snakker jo bare om tre år og de fleste vil ikke
engang ha skiftet ut dusjforhenget eller funnet en ny ektemann på den tiden, så
jeg vil antakelig komme å menge meg forsamlingen som ingenting har hendt.
Jeg håper bare at jeg ikke er den eneste som forsøker å holde liv i vennskapene
og e-post fra venner og kolleger fra Sør Afrika gjør meg ikke bare godt, det
gjør meg levende. Når dette leses fra venner og familie hjemme i Norge så betyr
det ikke at mail og gjestebok innslag hjemmefra ikke verdsettes like høyt, bare
det at bloggen her handler mest om avskjed med mitt ”andre” fedreland (pappa har
jo vært her to ganger han vettu).
|
