Monrovia, Liberia - Lørdag 24. November 2007 - Hva venter vi egentlig på?

Hva skjer med en kropp som stadig møter motgang? En kropp som normalt trives best med hendene på rattet og albuen strukket langt utover fortauskanten (ja høyrestyring på Betsy sju..). Vel for å si det enkelt, en blir lit molefunken i perioder. Hadde nå temperaturen vært som for nøyaktig et år siden (Fjellheimen i Etiopia sammen med Johan) så kunne en regulert kokepunktet med klær. Her i verden så kan det lett koke over når problemene virker uendelige.

Se nøye på bildet ovenfor, slik har jeg posisjonert meg hver eneste kveld siden jeg kom til denne bydelen i 20. gate i Monrovia. Etter mørkets frembrudd så er det liv i de mørklagte gatene og jeg finner merkelig nok ro i alt mylderet av trafikklyder, barneskrik og voksen argumentasjon. Et blekansikt stikker seg naturlig nok litt ut, men det har vel aldri vært noen fare for at jeg har syntes det var ekkelt. På lørdagen gjøres det nok et forsøk på å løsrive seg fra dette nabolaget som jeg allerede har blitt en del av. Min faste plass på dagene har vært sammen med hyggelige nabokoner som har noen bord ved veikanten med salgsvarer i alle mulige varianter fra sandaler, gotteri, toalettpapir, brukt konfeksjon, veksling og kontantkort. Hele gaten kan nå navnet mitt og flere unger har sagt at de kommer helt sikkert til å gråte når jeg drar. Om det er sorgens dråper eller pur glede ønsker jeg ikke å analysere, uansett så vil jeg savne mine små og store venner her i Monrovia.