|
Monrovia,
Liberia -
Søndag 11. november 2007 - Presentasjon av Monrovia
Da denne bloggen ble skrevet på lørdag kveld (17.50
lokal tid) så var det fem reppararatører i gang med
å sette inn girboks nummer tre siden starten i Sør
Afrika. Ingen god klang i Land Rover entusiasters
ører, men slik er det nå engang. Jeg synes å høre
Toyota klubben humre og kanskje ymte frempå at; I
all etterpåklokskapens navn så.... osv...
Vi befinner oss som kjent i Monrovia, Liberias
hovedstad ved kysten i Vest Afrika. Dette er ingen
analyse, kun en personlig iakttakelse. Monrovia
lider av strøm-mangel, dårlig veistandard,
arbeidsløshet og det evinnelige drikkevann
problemet. Dette er visstnok også en av de to
"våteste" hovedsteder i Vest Afrika delt likt med
Sierra Leones Freetown. Hvis du skal fotografere
noen fine bygninger her i byen så kan du aldri unngå
å få med noen rønner av blikk skur i gaten omkring.
De ligger som dødt løv under mektig store trær og
tli forskjell fra andre byers shanty-towns og
townships er de her integrert i forretnngsstrøkene.
Forskjellen er stor til hovedstaden i nabolandet
Elfenbenskysten, i hver fall på overflaten. Der
Abidjan står stolt og rakrygget med sine massive
skyskrapere er det nesten bare FN bygningen som
ruver på samme måte her i byen.
Det flotte FN hovedkvarteret er også symptomatisk
med byen og landets tilstand forøvrig. Krigens
etterdønninger har etablert en klondyke sfære for
verdens hjelpeorganisasjoner og etableringene og de
kortvarige prosjektene er kanskje i ferd med å få
rotfeste å bli permanente. Noe som dessverre kan få
store sosiale og økonomiske utfordringer når de skal
friskmelde Liberia. Jeg sier ikke at hjelpen er
unødvendig, ei heller at FNs UNMILs styrker har
utspilt sin rolle, jeg bare peker på utfordringene
med friskmeldings tidspunktet. Hvor mange år skal vi
drive humanitær kolonisering når et land i
tilsynelatende demokrati og med gode naturressurser
er klar for å løse problemene selv.
Ellen Sirleaf Johnson (Afrikas første kvinnelige
president) har utvilsomt en utrolig utfordring i å
rydde opp etter maktsyke "triggerhappy" herremenns
herjinger. Det blir jo ikke enklere av alt regnet
heller og nå som seks måneders regntid er på hell så
ser jeg allerede for meg alle kineserne som er
flyttet hit til landet bretter opp ermene og får
fortgang i veibyggingen. Alle land med ressurser og
respekt for seg selv har en kinesisk entreprenør
lurende i kulissene og hvorfor ikke.
Dette landet som hadde så gode prospekter før
borgerkrigen herjet på slutten av 80tallet og holdt
på i flere år. På den tiden vi i Norge hadde det
moro med OL på Lillehammer og sendte fyrverkeri over
Hedemarken var det bomber og granater som lyste opp
nattehimmelen i Monrovia. Veiene og bygningene er
sønderskutte av klasebomber som taxi sjåføren
fortalte på en av turene rundt i byen, han forsøkte
å unnskylde veiene og trafikken for å komme en time
for sent. På en måte så må vi forsøke å forstå at
det er en uforutsigbar operasjon å bevege seg i by
trafikken i Monrovia. Du har veiene som i
utgangspunktet er slik hver dag, så har du ulykkene,
politikontroller og av og til så blir trafikken
stoppet på grunn av at en minister skal på lunsj.
Slik er Afrika og Monrovia er ikke noe unntak i så
måte. Byen har omtrent like mange innbyggere som
Oslo og er landets politiske og økonomiske senter og
er utrolig nok oppkalt etter en amerikansk president
(James Monroe).
Byen ble etablert av frigitte amerikanske slaver i
begynnelsen av 1800 tallet, derav navnet og også
designet på det Liberianske flagget. Tidligere
amerikanske slaver dominerte den politiske arena i
Liberia nesten frem til i dag til tross for at de
utgjør kun 5 prosent av den totale befolkning på
knapt fire millioner.
|
