|
Saniquelle, Liberia - Mandag 5. november 2007 - Bare
fem minutter igjen...
Ved en av de siste stoppene på turen mot Saniquelle
sa min eskorte-mopedist at nå er det kun fem
minutter igjen til vi er fremme. Vi hadde da kjørt i
over en halv time i bekmørke der jeg hjalp
mopedisten med å lyse opp veien foran seg. Det på en
dag hvor alt så ut til å stange mot og håpet om å nå
bestemmelsesstedet minket ettersom ettermiddagen
rant ut i ingenting. Som alltid gjelder det å
strekke ut alle hakene og se frem og opp.
Vi dro fra sykehuset allerede klokken 7.45 på
morgenen og min alltid så godtroende og optimistiske
mekaniker møtte opp allerede klokken sju. Det så
virkelig ut til å være min dag allikevel med slik en
lovende start. Nå skal jeg, om ikke strø salt i
såret, så kanskje krydre litt på denne historien som
utspant seg på denne spennende dagen, og jeg skal
gjøre historien kort.
For det første, veiene var helt forferdelige. Noen
dager tidligere hadde jeg fått informasjon om at det
var så dype og vanskelig spor på grunn av regnet at
jeg ble rådet å vente med avreisen. Nå ble det
ufrivillig venting, men regnet hadde jo ikke stoppet
helt så det var forsåvidt forventet at kjøringen
skulle bli utfordrende. Siden verkstedoppholdet på
Pitstop i Accra har jeg vært engstelig for dekkene.
De har dype rifter og de grove mønstrene er litt
falmet for å si det på dekkspråket. Dette underlaget
var absolutt noe som ikke var medisin for gamle dekk
og frynsete nerver. Skarpe steiner og alskens
bergarter som jeg antakelig aldri har sett før, rev
og slet i mine Michelins vegger i dette kuperte
terrenget.
Å kjøre i lavgir var ikke en preventiv
handling lengre, det var et "must"... Mekanikeren på
motorsykkelen foran meg måtte stoppe flere ganger
for å vente på meg, da jeg klokt nok (!) kjørte mitt
eget tempo. En gang så stoppet Betsy helt opp,
girene hadde låst seg og jeg kom ikke av flekken. Så
etter femten minutter med litt skruing, synsing og
rå kraft sa Mamoud at "Alt OK, vi kan fortsette!"
Han ville selvfølgelig forsøke å komme frem til
Liberia grensen for alt i verden for der ventet det
betaling for arbeidet. Jeg avtalte med han at det
ble ingen lønn før Betsy står på andre siden av
kart-streken.
I løpet av den fire mil lange kjøreturen på
Elfenbenskysten sida så passerte vi fire checkpoints
og alle ville ha litt "risengryn" og ingen fikk før
vi var ved siste posten. Der hadde jeg ikke noe valg
og ville faktisk også gi noen kroner.
Landsbybefolkningen hadde reparert brua på veien
over til Liberia og det syntes jeg var riktig så
flott gjort. Grensekommandøren ville vi skulle kjøre
nordover mot Guinea fordi tollerne på Liberia siden
sendte en full lastet bil tilbake dagen i forveien.
Jeg sa at jeg ville forsøke allikevel og startet det
som kanskje var turens vanskeligste parti (Noen
sammenligninger kunne jeg alltids ha gjort, men jeg
må tenke på historiens krydderblanding her).
Først så kjørte vi av veien og inn i gresset, dypt
frodig og grønt gress hvor alle tegn til vei var
visket ut av de kraftig voksende jordene nå under
regntiden. Ved passering av den første sykkelbrua så
ble det samtidig sporete og stigning så der kunne
jeg like greit kjørt rett ut i tjernet. Etter litt
fomling så måtte jeg bare ta en sjanse,
motorsykkelen var kommet et godt stykke frem så der
var det ingen hjelp å få. Så var det videre gjennom
kratt og trær og godt voksne greiner på noe som
lignet en sykkelsti, men det andre hjulsporet gikk
der trærne hadde vokst opp, så dette kunne trygt
sies å være en "lett trafikkert" grenseovergang.
Omsider så kom vi frem til den nye brua som var
konstruert av enorme tømmerstokker og tilsynelatende
lett passerbar. De 10 Euroene jeg ga til brubyggerne
var dem vel unt kunne jeg se nå. Etter nok et par
kilometer så kom vi inn på steinete og ruglete
underlag som åpenbarte to hjulspor igjen og sjøl om
steinene var både skarpere og sintere enn tidligere
så visste jeg at grensen var nådd (i bokstavelig
forstand og for vei og føreforholdene).
Vi ankom grensen kvart på 12 og stemningen var både
munter og lystig der jeg kom i prat med hele bygdas
"elite", fra høvding til engelsklærer, prester og
hjelpearbeidere. Mannen som hadde låst stempel og
pute i skuffen sin var dessverre ikke tilstede, da
det ikke var forhåndsvarslet noe grensebesøk denne
uka. Det tok halvannen time før han kom og radige 30
minutter for utspørring, stempling og
stemplingsgebyr uten kvittering. Så var tollermester
Rufus tur til å forsøke å få gjort et dagsverk med
sjekking av bilpapirer og gjennomsøk av Betsy. Her
var det ikke spart på noe, hele bilen måtte snu og
vendes på. Luken i taket, lukene i siden, alle skap
og det som hører med. Dette er faktisk første
ransakingen hvor jeg har vært nødt til å åpne
blikk-kassen til Jomar, men det alle snokere glemmer
er å ta ut teltet.
Der kunne jeg egentlig hatt fire blind
passasjerer, masse våpen eller for alt i verden, en
hel svigermor... Etter bilsøket var det tilbake til
kontoret der han satte seg ned bak skrivebordet og
sa at han måtte ha "undersøkelses avgift". Da lo jeg
godt og pekte på t-skjorta mi som var "dynn-blaut"
og sa at "Det er faktisk jeg skulle hatt avgift, se
på meg....". Så forlot jeg kontoret. Han kom
ruslende etter og sa at jeg måtte komme tilbake på
kontoret, der satt vi og argumenterte i ti minutter
før han ga seg. Det var jo bare snakk om 10 dollar,
men jeg kan ikke holde på å brødfø alle ansatte på
alle mine grenseoverganger, da ville jeg kommet meg
langt.
Vi klarte å svi av 45 minutter på denne moroa også,
så nå begynte jeg å tenke på en alternativ camping
her ved grensen. Jeg hadde i mellomtiden spurt
kommandøren om han hadde en mopedist som kunne følge
meg til Saniquelle, da min mekaniker nå måtte kjøre
tilbake til Danane igjen. Hvis han skulle rekke frem
før sola gikk rett vest, så måtte han sadle opp. Det
tok oss nøyaktig fire timer å forsere jungelen på de
knappe 45 kilometerne, men uten Betsy på slep så
ville det antakelig gå mye fortere.
Kommandøren klarte å finne en moped i bygda, men den
var punktert så halve elitelaget begynte operasjon
"bøte slange". Sola humpet seg av gårde ned
horisonten og min tidligere frykt for avreise gikk
over i svak forargelse. Etter nok en time så var alt
klart, mopedisten hadde 25 dollartegn i pupillene og
vi kjørte avsted. Veiene nå var klart bedre, men
måtte kjøre med differensial sperre ved flere
anledninger, dype sølepytter som var oppe å luktet
på panserets vanntank og slik humpet vi oss frem mot
solnedgang. Så ble det stopp igjen, min eskorte
hadde årvåkent sett en lekkasje under Betsy og jeg
håpet virkelig det var slangen til vanntanken som
var ødelagt.
Nei da, det sprutet diesel og det var
en rør som gikk inn i dieselpumpa som var brukket.
Mopedisten var ingen mekaniker så jeg måtte brette
opp .... nei forresten jeg hadde kortarma... Jeg tok
av dekselet over motoren og fikk se bedre hva som
var galt og så begynte jeg å le... Mopedmannen så på
meg og lurte sikkert om det var heteslag eller noe
annet galskap som hadde slått ned i denne hvite
tullingen. Nei da, jeg var verken syk eller gal, jeg
hadde en ide. Jeg kunne forsøke å binde røret sammen
med en ståltråd for å redusere lekkasjen. Derfor
dette utslaget av lattergalskap. Hvem andre enn
onkel Jomar er det som kan fikse intrikate problemer
på bil og traktor med en hammer og ståltråd. Jeg lo
høyt! Bættere skal jeg klare dette og uten å være
overrasket så funket det utmerket. Litt drypping ble
det, men hvilke damer er det som ikke drypper litt i
kampens hete?
Solen gikk ned og mørket kom fortere enn jeg hadde
håpet og guttekvalpen på mopeden stoppet i et kryss
for å kjøpe en beta sukkerrør da han bøyde seg inn
gjennom vinduet mitt og sa at "Nå er det kun fem
minutter igjen...." Kan du tro jeg var lettet, i
tillegg til at jeg sikkert hadde svettet syv liter
veske, drukket kanskje en halvliter, pluss nå denne
nyvunne lettelsen så jeg kunne jeg sikkert fly det
siste stykket inn mot byen...
Vi fant politistasjonen og fikk ly for natten og i
morgen er det straka vegen til Monrovia.
|
