Namibia 31. mars 2006 - Siste dagen i mars og vi har overlevd de første to månedene.

Hva skal en si så langt? Etter to måneder med utrolig mange fine opplevelser i fire land som har gitt meg muligheten til å møte så mange forskjellige og interessante mennesker. Jeg er utrolig overrasket over at jeg er blitt mottatt med så åpne armer overalt. Jeg takker meg selv for at jeg har startet dette bokprosjektet, da det gir meg mulighet til å se vanlige folk der vanlige folk ferdes. Dette hadde ikke vært mulig hvis jeg ikke hadde jobbet med dette prosjektet og allerede nå kan jeg si at det vil være verd bryet sjøl om forlagene der hjemme skulle refusere sluttproduktet. Min mor skrev så riktig her forleden at jeg jammen meg møter mange spennende mennesker, og det er så sant! Sjøl om jeg ser disse menneskene kun kort tid, så gir det meg muligheten til å informere og bidra på min egen måte. Å se øynene og munnen på en person som har så inderlig lite, få bare et par skiver tørt brød og litt brus er så belønnende at jeg allerede nå ser at jeg må forsøke å begrense min givertørst. På torsdag forsvant det ytterlige klær fra garderoben, den gule favoritt skjorta mi sitter mest sannsynlig på skuldrene på en Herero allerede. Bildet ovenfor er camping vakta mi på tosrdagskvelden, uten pistol, men med ei forferdelig lang tunge. Det hører egentlig ikke hjemme her, men... gratulerer Leif Christian